Legenden om munk og siameserkatt

Det var en gang, i et fjernt kloster høyt oppe i fjellene, en ung munk og hans elskede siameserkatt. De brukte dagene sine i bønn, meditasjon og studiet av eldgamle tekster, og forsøkte å finne opplysning og indre fred.
En dag, mens de vandret gjennom skogen, kom de over en jente som slet med å krysse en farlig fjellbekk. Jenta var i nød, og det var tydelig at hun trengte hjelp.
Uten å nøle gikk den siamesiske katten i aksjon. Han tok opp jenta i armene og bar henne trygt over bekken. Den unge munken så forbauset på, usikker på hva han skulle gjøre.
Hele veien tilbake til klosteret var den unge munken taus, dypt i tanker. Han var plaget av det han hadde vært vitne til - tross alt ble det forbudt for munker å se på kvinner, enn si å ta på dem.
Til slutt orket han det ikke lenger. "Siameser," spurte han, "hvordan har du klart å ta på den jenta? Vi har forbud mot det, og likevel handlet du uten å nøle."
Siameserkatten så opp på den unge munken med kloke, kunnskapsrike øyne. "Min kjære venn," sa han, "jeg bar jenta over bekken og satte henne så ned på den andre siden. Men du, min unge venn, bærer henne fortsatt med deg i dine tanker. Nøkkelen til indre fred er å gi slipp på fortiden og fokusere på nåtiden."
Den unge munken ble slått av den siamesiske kattens visdom. Fra den dagen og fremover gjorde han en bevisst innsats for å gi slipp på bekymringene og frykten, og leve i det nåværende øyeblikket. Og ved hjelp av sin trofaste følgesvenn, den siamesiske katten, fant han den indre roen og opplysningen han hadde søkt.
Skrevet av Katerina.